Tøffe tider – Bløthjertede mennesker

Nyhetsbrev  August 2022

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Filipperne 1:21‭-‬24 N11BM

“Men du vet ikke hva jeg har vært gjennom.” Hvor mange ganger har jeg hørt det?

Da Paulus skrev ordene ovenfor, satt han i et fengsel i Filippi.  Sannsynligvis under verre forhold enn den gjennomsnittlige utfrielse kandidaten. Mange som kommer til kontoret mitt har slitt med en fryktelig barndom og traumer som ingen burde oppleve. Det er en tøff verden vi lever i, og demoner er på jobb på nesten alle områder av livet.

Paul var sannsynligvis under en dom som kunne ha ført til hans død, og han visste det. Han visste også at hans død ville være en frigjøring inn i Guds nærvær, men han hadde en jobb å gjøre. Han sa at han var “hardt presset” … han var i stor nød, og hadde et ønske om å reise vekk og være med Herren heller enn å bli og gjøre jobben sin. Paulus var ikke fremmed for nød og lidelse i denne verden. Lytt til problemene han møtte. Dette er hans ord.

Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! Men det de andre våger, våger vel også jeg – nå taler jeg i vanvidd. 22 Er de hebreere? Også jeg. Er de israelitter? Også jeg. Er de Abrahams etterkommere? Det er også jeg. 23 Er de Kristi tjenere? Jeg sier i mitt vanvidd: Jeg er det enda mer. Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. 24 Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. 25 Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. 26 Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, 27 i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. 28 I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. 29 Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg? 30 Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet. 31 Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår Herre Jesu Far, som er velsignet i evighet! 32 I Damaskus satte landshøvdingen til kong Aretas ut vakter i byen for å gripe meg. 33 Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hendene hans. 2 Kor 11,21-33

Han hadde et ønske om å reise vekk og være med Herren, trusselen om død ble av ham sett på som bare å bli satt i frihet, men han sa: Jeg har et uferdig kall over livet mitt. Vurderte han selvmord, absolutt ikke … men jeg er sikker på at tyngden av plagene hans fikk ham til å tenke på slutten, hvis døden ville være vinning!

I livet mitt liv og i tjenesten Gud har gitt meg, har jeg vært kjent med selvmord mange ganger. Min mor forsøkte selvmord mange ganger i kampen mot paranoid-schizofreni. Begge søstrene hennes begikk selvmord, de elsket alle Herren. Jeg vet ikke hva som kan ha skjedd i deres aner eller barndom som førte til plagene, men jeg har absolutt prøvd å få vite det. Vi kan aldri vite hvilke kamper som foregår i noens sinn. Smerten og håpløsheten i livet som driver noen til å velge døden fremfor livet er en stor pine. Vær forsiktig med hvordan du dømmer.

Det er noen som lærer at en person mister sin frelse … at selvmord er en utilgivelig synd og skiller en fra Gud. Hvilken tåpelig lære! Hvilken tåpelig og overfladisk lære. Jeg vet ikke hva som foregår i hodet til en person som sliter med disse tankene. Folk føler seg håpløse. og føler skam over tidligere erfaringer. De er ofre for overgrep, noen unnslipper sine følelser av verdiløshet, andre prøver å  bli kvitt narkotikaen og alkoholen på grunn av virkningene…listen fortsetter og fortsetter. Mange er fanget i et sinn av ikke-virkelighet, de hører og tror løgner fra demoniske ånder. De er mistenksomme overfor andre og kan ikke finne fred. De er forvirret og tviler på sin egenverdi, de har ingen selvfølelse. Det er ikke slik de ønsker å være!

Jeg møtte en ung mann ved alteret nylig mens jeg forkynte i en kirke i Maryland. Han uttalte: “Jeg er ubesluttsom og svak, og jeg trenger hjelp.” Under vår bønnestund og samtale spurte jeg: “Hvem fortalte deg at du er ubesluttsom og svak?” “Alle forteller meg at…” “Du er ikke ubesluttsom og svak,” sa jeg, “ikke omfavn det, ikke tro det.”

Likevel er det triste faktum at noen mennesker ikke vet hvordan de skal være sterke. Mange er ikke i stand til å finne sannheten i mørket i deres verden. Kan jeg si med vennlighet, seier er et valg! Det er et valg, og du er sterk nok til å ta det valget!

Når folk kommer til kontoret vårt, forteller vi dem på forhånd at vi ikke er rådgivere … vi er ikke rådgivere. Jeg liker ikke engang tanken på å gi råd, de fleste vet allerede hva som er riktig og velger å holde seg i den falske komforten av en løgn.

Jeg husker at en mann kjørte 400 miles for å gå gjennom utfrielse. Han ønsket frihet fra en synd han ikke hadde til hensikt å slutte med, han ville ha min godkjenning og forståelse for at han hadde en kjæreste i ekteskapet… han visste det! Han trengte ikke rådene mine, og jeg kunne ikke hjelpe så lenge han fortsatte i forholdet. Seier er et valg, hvis du velger å ikke underkaste deg Guds vei, er konsekvensene av ditt valg.

En tenåringsjente kom til meg med selvmordstanker, hun kuttet seg for å “lindre smerten” hun følte i sinnet. Dette er voldsomt. Hva var smerten hun følte som var så forferdelig? 195 striper av jødene? Forlis, var hun blitt steinet? Nei, vennene hennes “mobbet” henne på skolen, moren hennes bagatelliserte henne og hun kunne ikke få farens godkjenning…alle de andre jentene hadde kjærester…vet du hvor mange ganger jeg har hørt disse historiene. Mange, mange, altfor mange ganger.

Tror du at Paulus følte seg avvist? Tror du at Jesus kjenner følelsen av avvisning? Han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot Ham. Avvisning er en fryktelig følelse; det er smerte som ødelegger selvverd og selvtillit. Det er noe de fleste alle har opplevd. Ikke omfavn følelsen, avvis avvisning!

Så mange mennesker sier til meg, “du vet bare ikke hva jeg har vært gjennom…” Jeg har imidlertid hørt mye om det. Den beste tilnærmingen er, hvis du har vært gjennom det … takk Gud for at du kom igjennom det!

“Takk Gud for at du klarte det hvis du har kommet gjennom det, takk Ham for nåden som hjalp deg å gjøre det! Guds barn fortsett å gå videre, gjør prøvelsene dine til et springbrett og takk Gud for at du klarte det hvis du har kommet gjennom det!

Utfrielse er en fantastisk ting! Gud har gjennom Jesus har gitt oss en måte å bli fri fra de demoniske kreftenes pine. Sinnets pine er en forferdelig ting. Hundrevis kommer til oss til utfrielse, og vi ser mange mennesker helbredet som et resultat.

Bare for Jesus,

Don