Nyhetsbrev 2019 Juli 10
DE YNKELIGSTE AV ALLE MENNESKER
“Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.”
1 Kor 15.19 N11BM
Apostelen Paulus sa at han ville vært verdens mest elendige mann, hvis dette jordiske livet var alt som gjaldt. Han erklærte at han av ALLE mennesker var den mest elendige.
Jeg husker moren min, som fikk diagnosen paranoid schizofreni, og sa at hun hadde det elendig. Hun var en flott mamma, men hun hadde det fryktelig store deler av livet. Hun ble åndelig plaget. Jeg tror ikke hun ville ha sagt at hun var den mest elendige av alle. Jeg er ganske sikker på at det er folk som leser dette som kan føle at livet ditt er elendig. Kanskje har du gått tom for håp, og du er plaget med at det er lite håp om at ting blir bedre. Jeg tror nøkkelen til Paulus seier var å erkjenne at dette livet er midlertidig, og at Gud elsket ham under alle omstendigheter. Se på Paulus’ prøvelser, og hvordan han overvant dem.
Dette er Paulus’ ord, “ Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær”. 2 Kor 11.24 Han bar Jesu Kristi merker på kroppen! Fem ganger slo jødene ham slik som de gjorde med Jesus. 195 slag på ryggen. Hvis det bare var dette livet, proklamerte han, så er jeg den mest elendige … hvis det bare var dette livet!
«Tre ganger ble jeg ble jeg pisket.» Igjen, dette er Paulus ‘egne ord. Jeg har sett menn bli pisket i Midtøsten i dag – skammelig og smertefull juling. Paulus sier: ”Tre ganger pisket de meg.” Han sa at han ofte var i døden og i fengsel.
En gang sa han: «Jeg ble steinet.» Bare et tilfeldig utsagn? Neppe. Steiningen i Lystra skjedde i 45-46 e.Kr. Fjorten år senere skrev Paulus, (2Kor 12,2-4) “Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det – og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.”
Etter steiningen ble Paulus dratt utenfor byen og overlatt til seg selv. Døde han og fikk et kort glimt av himmelen? Jo mer jeg tenker på det, jo mer mulig ser det ut. Jødene visste hvordan man skulle steine noen, da det var en del av deres religiøse system – Stephen var blitt drept av en slik steining. (Apgj. 7). Dette var ikke et tilfeldig angrep av en mobb, men en antatt straff for blasfemi. Derfor ble den utført for å drepe, ikke for å såre. Jødene som ønsket å drepe Pauus (Apg 14: 4-6), ville neppe ha kastet noen få steiner og deretter gått bort. De steinet ikke bare Paulus til døden, men dro også hans livløse kropp ut av byen. Hvor mange skader tror du han må ha blitt påført under alt dette?
Det ser ut som at disiplene også trodde Paulus var død. I sin kjærlighet og bekymring samlet de seg rundt hans livløse kropp, kanskje i bønn, kanskje i sorg – slik folk gjør i dag som har vært vitne til en tragisk ulykke eller et drap. Likevel sier Paulus ganske dagligdags: «Jeg ble steinet.»
Paulus hadde mange slike møter med Kristus som styrket ham i hans elendighet. Han så den oppstandne Jesus. Han satt i fengsel gjentatte ganger. I dag ville han bli kalt en gjenganger i fengselet. Med egne ord sa han: (2 Kor11,25) “ ….tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet.” Han sa, basert på sitt vitnesbyrd om Kristus, at han var det mest elendige mennesket på jorden i dette livet. Bare i dette livet …
(2 Kor 11,26-28) ” Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene.” Dette er Paulus egne ord!
Hvordan kom han seg gjennom alt dette? Hvordan kunne han fortsette å elske og ta vare på menighetene? Han sa,” ….foruten de andre tingene som jeg må ta meg av daglig; så har jeg min dype bekymring for alle menighetene.” Dyp bekymring for andre, det beskriver han som en kilde til sin elendighet. Å bli såret og skuffet av dem du bryr deg om så mye, kan være mer smertefullt enn den fysiske pine. Spør enhver ekte hyrde.
Han legger enda en hendelse til sin elendighet. (2 Kor11,32 – 33” I Damaskus satte landshøvdingen til kong Aretas ut vakter i byen for å gripe meg. Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hendene hans.”
Så langt, så høres det ut som et bra filmplott, som en oppdiktet fortelling. Paulus var Guds mann! «Gud og og vår Herre Jesu Kristi far, som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver.» Han legger til at Gud er hans vitne, og han har ikke en gang nevnt tornen i kjødet.
2 Kor 12,7-10 “For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. 8 Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, 9 men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. 10 Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”
Dette er Paulus ord. Gud tillot en demon å trykke ham ned for å holde ham ydmyk, ikke for å straffe ham, for Han ga rikelig nåde, men slik at han ikke opphøyet seg. Åpenbaringene som Paulus opplevde vekket kanskje en viss religiøs stolthet hos ham som ga tillatelse til at demoner kunne slå ham. Idet Paulus så tilbake på livet sitt, sa han: “Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.” Takk til Gud for at vi har håp i Kristus. Jeg er ganske sikker på at Paulus ville ha fortalt deg det samme. Takk Gud for Jesus!
Bare for Jesus,
Don