Et vitnesbyrd

Nyhetsbrev fra Don Dickerman 2. april 2021

Mange takk til dere alle trofaste lesere og støttespillere. Han er oppstanden! Vi i Don Dickerman Ministries er forventningsfulle om at 2021 til bringe med seg mange velsignelser til hver eneste av dere. Vi ber om Fred for hver enkelt av dere!

Vers

Gal5,1 Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk!

.

(“WHEN PIGS MOVE IN” – boktittel)

NÅR GRISER FLYTTER INN

Dette forunderlige vitnesbyrdet kom for et par dager siden!

«Bestemoren min ga meg boka » When Pigs Move In » for å lese.  Til å begynne med var det en gave til noen andre, men den havnet i hendene mine. Den kvelden leste jeg halvparten av boka og opplevde allerede da at det var noe som rørte seg i meg. 

Jeg kjente en irritasjon over at jeg ikke skulle lese slikt tull (det var ikke  mine følelser selvfølgelig) og en stor følelse av frykt hang over meg. Denne frykten så ut som en gutt bøyd som et dyr med glødende øyne, mørkt, skittent  og langt uregjerlig hår og lange ødelagte negler. Jeg har sett denne skapningen siden jeg var et barn på bare 5 eller 6 år. Det pleide å se på meg når jeg sov  og jeg hadde slike mareritt. Jeg husker dem fortsatt  levende også i dag.

Da jeg var liten, hadde jeg ingen anelse om hva det var, og ble livredd av det. Det stirret på meg fra døren til rommet mitt  eller det sto rett foran ansiktet mitt og det klort meg til og med. Jeg er 24 år gammel, og det hadde fulgt meg hele tiden. For å forsøke å takle denne figuren, så tenkte jeg det bare var en hallusinasjon, men da jeg leste boken din, så jeg ham igjen og han svevde like ved hodet mitt.  Jeg følte at det klorte etter meg. Den kvelden sov jeg med lovsangsmusikk på, men var veldig ukomfortabel og fikk knapt sove.

Neste morgen fortalte jeg bestemoren min at jeg hadde lest boka og så  at jeg hadde mange av tegnene, spesielt de som gjaldt barndomstraumer. Med en gang jeg fortalte henne om gutten som fulgte meg siden barndommen ba hun sammen med meg. Vi kastet det ut ettersom jeg var et  uskyldig barn som ikke hadde gitt noen tillatelse overhodet på den tiden. Hun mistenkte at det hadde bodd i hjemmet der jeg bodde hos foreldrene mine i nærheten av en kirkegård, og festet seg til meg som ikke kunne forsvare meg selv på den tiden.

Til slutt var det borte fra meg, og jeg følte ikke lenger frykten. Vi snakket mer, og mens vi gjorde det, leste jeg for henne en del av dagboken min som hjelper meg mot den alvorlige depresjonen min. I den snakket jeg om en gutt ved navn Kaesey som ikke var virkelig. Jeg skrev at gutten hadde gitt meg styrke i en tid med store traumer forårsaket av mine jevnaldrende fra alvorlig mobbing. Så viste jeg henne en side hvor jeg hadde hatt en spesiell dårlig natt der håndskriften min hadde endret seg fullstendig. Umiddelbart innså hun at gutten Kaesey ikke var en gutt i det hele tatt, men en skikkelse som forkledde seg for å lure meg. Gjennom hele skolelivet mitt hadde jeg ikke fått venner. Jeg følte meg alltid isolert og uverdig og svak.

I løpet av den tiden forkledde skikkelsen seg som en hjelpende hånd, og jeg overga meg villig til den for  å unnslippe den overveldende smerten som var  forårsaket av den konstante mobbingen som mine jevnaldrende utsatte meg for. Min bestemor fortalte meg at den oppførte seg som min frelser og beste venn når jeg trengte det, men den brukte andre til sin fordel for å sikre at jeg forble svak og sårbar slik at jeg skulle stole på den hele tiden. Hun sa “du skjønner, den var aldri din venn. Den oppførte seg bare slik  til du begynte å trekke deg bort, da ville den  vise sine sanne farger, presse deg ned og komme inn som helten. Slik som en pyroman som startet brannen, men skynder seg inn i huset for å redde folket uten å hevde å være en helt når den var skurken ”. Det knuste hjertet mitt, jeg følte meg sviktet og kjente meg rasende over at jeg hadde latt det skje hele denne tiden uten å innse eller ikke ville erkjenne det.

Mens vi ba, ba hun meg kalle på navnet dens flere ganger, det var en stor kamp. Jeg kunne knapt snakke og følte til og med at munnen min ble sydd sammen. Min bestemor fortsatte å befale. Hun sa hun var villig til å bli hele dagen hvis det var nødvendig og ikke ville trekke seg tilbake. Jeg vet at ansiktet mitt hadde forandret seg da musklene ble stramme og rykket rundt øynene mine. Hun fortsatte å befale og snakke med skikkelsen og ba meg selv om å be ham gå, å si «Kaesey gå bort!» Jeg kjente en dyp knurring komme fra halsen mens jeg kjempet for å  si ordene, den ønsket å kontrollere meg, og hendene mine tok godt fast i benet mitt mens jeg satt på sengen min. Jeg hadde knapt fått ordene ut og fikk beskjed om å fortsette å si det. Hun ba Gud gi meg den styrken jeg trengte for å gi helt slipp på den.

Hun ba den pakke sammen alle tingene sine og de som var sammen med ham, om å dra med en gang, da det ikke hadde noen juridisk rett å være der lenger, da jeg hadde kansellert det. Det ga en siste hard knurring som såret  halsen min, og hun ba meg puste. Det føltes som om denne tingen bare rev seg fra meg som et papir som ble revet i to. Jeg kollapset  av utmattelse. Jeg tok en lur og mens jeg sov rykket og rettet kroppen min seg som fra en reparasjon. Jeg hadde aldri følt meg så lett før, men jeg visste at det var mer igjen.                        

I løpet av dagen ba jeg om at Gud skulle veilede meg, slik at jeg kunne kvitte meg med alt som hadde blitt påvirket av det demoniske, alle skriftene og kunstverkene mine, jeg så gjennom hver og en og rev ut  sider forsiktig og brettet tegninger og kastet dem i Walmart-poser. Da jeg så gjennom alt –  jeg hadde tre poser fulle, ville jeg aldri ha gjettet at det hadde påvirket meg så mye. Sammen med bestemoren min ga jeg et løfte om å fullføre utfrielsen ved å se videoen din «Rettssalen». Ikke bare ga jeg henne et løfte, men jeg hadde også lovet Gud at jeg ville, ettersom jeg ikke lenger ville være bundet. Jeg ønsket å bli fri for alt.

Senere, etter middagen, da vi alle gikk til sengs, gikk jeg til rommet mitt og så på videoen som jeg hadde lovet. Jeg var bestemt og trengte frihet nå. Da jeg så kroppen min rykke forskjellige steder, skjult men åpenbart.Da du sa (i videoen) «Jeg befaler deg å dra din vei og gå i avgrunnen» så jeg noe  svart som røyk forlate meg i pusten, jeg følte hendene slappe av, skuldrene løsnet som om det var fra en massasje, og lange søyler, kanskje grener  forlot ryggen min. Hodet mitt hadde til slutt sluttet å gjøre vondt, og det kjølte seg av et vannfall.

Takk for at du laget videoen og skrev boka. Hvis  ikke hadde jeg aldri vært i stand til å bli satt i frihet. Min bestemor ville ikke ha kjøpt den, lest den, gitt den i gave, funnet av meg, lest av meg, så kastet vi begge to store prinser som hadde vært de største plagene i livet mitt. Pris Gud at han hadde gitt deg alt du trengte for å gjøre dette mulig, han er mektig og full av kraft. Jeg er så velsignet at jeg ble tatt imot som datteren hans fra fødselen selv om min virkelige far ikke ønsket meg fra jeg ble unnfanget. Gud er min far og har alltid vært det. Når jeg er sammen med ham, føler jeg meg som en liten jente. Jeg er hans lille jente, hans barn.

Takk, Don, for at du lyttet til Gud slik at du kunne hjelpe meg gjennom Ham.

 Fra Kayla

 Ganske utrolig er det ikke? Du vet kanskje ikke, men vi ser dette skje på forskjellige måter nesten daglig. Jeg delte dette da det kom inn med en av våre teammedlemmer. Han sa, «Jeg antar at hvis Gud kan bruke et esel til å snakke med noen, kan han også bruke en bok om griser.»

Bare Jesus,

 Don

NB 1930